En ny epoke for bærekraftig finans
Politiet i Tyskland utfører razzia grunnet mistanke om grønnvasking. Internasjonale reguleringer knyttet til bærekraftig finans strammes til og Forbrukertilsynet er tydelig på hvordan bærekrafts-begreper kan brukes i markedsføring av finansprodukter. Tar vi endelig bærekraft på alvor?
I forrige uke ble kontorene til en av Tysklands største banker utsatt for et uanmeldt raid av tysk politi. Tyske myndigheter mistenker selskapet for grønnvasking av investeringsprodukter, det vil si at produktene har blitt markedsført som bærekraftige uten at de miljømessige og sosiale karakteristikkene som skal underbygge dette kan dokumenteres. For alle leverandører av bærekraftige finansprodukter, om det er snakk om fond, grønne obligasjoner eller sosiale lån, bør dette være en vekker. Ikke bare fordi det er en oppsiktsvekkende hendelse nede på kontinentet, men fordi hendelsen er den siste av en lang rekke indikasjoner på at kravene til hva som kan kalles “bærekraftig” skjerpes og overvåkes nøye.
Bærekraft klassifiseres og overvåkes
I Norge er Forbrukertilsynet, gjennom sin veiledning knyttet til bærekrafts-påstander benyttet i markedsføring, nå klare på hva som er akseptable merkelapper på investeringsprodukter. Begreper som «bærekraftige fond», «grønne fond» eller «grønne investeringer» sees på som problematiske og potensielt villedende, og vil fremover ikke kunne benyttes slik de har blitt frem til i dag.
Internasjonalt har EUs grønne klassifiseringssystem, EU-taksonomien for bærekraftige aktiviteter, allerede skapt bølger og voldsom debatt i flere år. Nå er taksonomien i ferd med å ferdigstilles og rapporteringskrav for selskaper, investorer og banker rulles ut. Taksonomien er kontroversiell fordi den stiller høye krav til hva som kan kategoriseres som «bærekraftige aktiviteter». Aktivitetene må bidra positivt til minst ett av seks pre-definerte miljømål, de må ikke bidra negativt til noen av de andre miljømålene og samtidig oppfylle en rekke sosiale krav. Slik det ser ut nå vil kun en mindre andel av økonomien kunne klassifiseres som bærekraftig etter disse kravene.
EU har også innført strenge rapporteringskrav for fond som ønsker å markedsføre seg som bærekraftige. For å oppnå denne statusen, eller en status som en artikkel «8» eller «9»-fond etter EUs terminologi, må fondet rapportere andelen av investeringer som er i tråd med taksonomien, og også oppgi informasjon knyttet til en rekke andre miljø- og sosiale faktorer, slik som klimagassutslipp, likestilling i selskapet og risiko knyttet til biologisk mangfold.
Forbrukere får mer informasjon og en krevende jobb
Fra et forbrukerperspektiv vil nok disse endringene oppleves som et tveegget sverd. På den ene siden vil strammere reguleringer knyttet til markedsføring røyke ut markedets mest uredelige aktører og rydde opp i fond som åpenbart ikke har dekning for påstandene de kommer med. På den andre siden kan mangel på lettforståelige merkelapper gjøre det enda vanskeligere å ta kvalifiserte valg. Kjøpere må bruke mer tid på å gjennomgå ny dokumentasjon – og vil måtte gjøre valg basert på til dels motstridende informasjon. Hva gjør man når ett fond man har lyst til å kjøpe har lavt CO2-utslipp, men scorer dårlig på likestilling? Forbrukeren blir stilt overfor harde prioriteringer og vil ofte ikke ha forutsetningene som behøves for å ta veloverveide valg.
For finansaktører kan endringene oppleves som like tvetydige. Aktører som har jobbet iherdig med bærekraft i mange år vil nok sette pris på at glossy konkurrenter som markedsfører fluff og ikke har gjort hjemmeleksene sine nå blir avslørt. Det vil i større grad lønne seg å være ærlig og seriøs. Samtidig går mange av endringene i retning av skarpe definisjoner på hva som er grønt. En av farene med dette er at investorer kun vil søke grønne, «ferdigutviklede» selskaper, og glemme at selskaper som for eksempel sliter med høye CO2-utslipp trenger langsiktige eiere med grønne ambisjoner. Paradoksalt nok er investorenes påvirkning potensielt aller størst når det kommer til disse selskapene.
Finansbransjens ansvar blir tydeligere
Konklusjonen er at det blir mer krevende både å drive med bærekraft som finansaktør – og mer krevende å være en bærekraftige forbruker. Men det kan hende at det er helt greit. Å oppnå et bærekraftig samfunn er krevende, og kostbart, og krever disruptive endringer. Det forutsettes at vi faktisk endrer porteføljesammensetninger, risikovurderinger og betingelsene som settes på produktene.
Midt oppi alt dette er en ting sikkert. Myndighetene både i Norge og internasjonalt har gitt finanssektoren mye av ansvaret for at vi faktisk lykkes med en bærekraftig fremtidsutvikling. Det blir ikke mer alvorlig enn det.
For mer informasjon, ta kontakt med Matthew Smith.
